Om det å adjektivisere fremfor å relativisere

Jeg fant igjen en gammel plakat her om dagen, datert 9. april 1940
og signert selveste Generaloberst Nikolaus von Falkenhorst.
Den inneholdt en del tips (et tip - tips) om hvordan den norske
befolkning burde oppføre seg mot sine nye tyske venner, som
i skrivende stund spaserte opp Karl Johan med nypussede støvler og
grågrønne frakker, hvis de da ikke lå et ikke ubetydelig(1) antall
meter under havet sammen med en mutert snekke kalt «Blücher».
Foruten disse lure tips til oppførsel inneholdt plakaten - naturlig nok - en verre utskjelling av Winston Churchill. Og det er her forskjellen mellom det tyske og det norske språk skaper
en språklig godbit av de sjeldne.
Storbritannias daværende statsminister omtales av von Falkenhorst som «den allerede under Den første verdenskrig til ulykke for hele menneskeheten arbeidende Churchill».
Hva angår norsk ville man kanskje hevdet at «Churchill, som allerede under den første verdenskrig arbeidet til ulykke for hele menneskeheten» eller lignende formuleringer var mer heldige. Dette fordi vi er svært glade i relativsetninger her i landet. På tysk liker man derimot godt å adjektivisere beskrivelsene av subjektet, i stedet for å skyte det inn som en relativ leddsetning.
Personlig føler jeg at at et slik adjektiviseringstrikk (et trikk - flere triks) ikke bør avvises; det gir oss flotte variasjonsmuligheter,
ja, det hever endog stilen opp fra det egalitære, dum-sosialistiske nivå og opp til det kommunikativt
heldige (i visse skriftspråklige sammenhenger).

Vi kan for eksempel skrive «den allerede på 70-tallet til fare for hele nasjonen arbeidende Valla», som en beskrivelse på hvilke forkastelige verdier dette mindreverdige stalinistdyret forfektet da, og mest sannsynlig også gjør i dag.

(1) Juss-humor