Hvorfor leser Kjell?

Det er endelig sommer. Gradestokken viser herlige 23 grader celsius, fuglene kvitrer, solen steker og trærne har tatt på seg sommerhabitten.

I Kjell N. Bergs storslåtte hus på landet leses det. Det leses mye. Men var ikke Kjells skoleår over da? spør du kanskje deg selv der du sitter og nyter det vakre sommerværet, og kanskje også en og annen kvinnelig estetisk nytelse som måtte passere stedet hvor du har valgt å slå deg ned denne vakre sommerdagen med en radio som stadig vekk sender en og annen 'Springer'* ut i den stille luften rundt deg.

Jo, Kjells skoleår er over. Men han leser likevel. Han sløser bort store deler av den vakre sommerdagen på lesing. Hvorfor, Kjell?

Kjell leser fordi han må. Fordi han må kjempe mot de språkholdninger fra mellomkrigsårene som fremdeles lever i mange menneskers korrumperte sinn. Ibsen har forøvrig behandlet temaet i dramaet Gengangere. Kjell må til enhver tid kunne ha det ekstra forspranget, den ekstra meteren, på sine blodtørstige motstandere, disse destruksjonens pådrivere, som ikke ønsker annet enn det rene språks undergang.

Derfor leser Kjell på en vakker sommerdag, hvor du sitter ute og kanskje beundrer en og annen kvinnelig estetisk nytelse som måtte passere stedet hvor du har valgt å slå deg ned denne vakre sommerdagen.

*Se http://spaces.msn.com/members/rauderonny/

Sommerferie og fremtidsfrykt

Nå er endelig eksamenene unnagjort og jeg holder på med rydding av hybel, en meget hyggelig oppgave som også inkluderer vask av svært svart komfyr og hybelkaninjakt. Kjell N. Bergs kampgruppe har altså måttet senke seg ned fra å være en språkkampgruppe til å bli en hybelkaninjaktgruppe. Det gloriøse aspekt har måttet vike for det nødvendige.

Den siste eksamenen kunne jeg gjerne vært foruten. Mot alle odds og løfter kjørte eksamensslakterne på med spørsmål av typen "Nevn karakteristiske trekk ved den spesielle danske litterære retningen 'romantismen'". Dette ble gjort enten
1)av ren faenskap
2)fordi vi da viste at vi mest sannsynlig også var kjent med andre, viktigere deler av pensumet
eller
3)for å skille mellom de faglig sterkeste (jfr. hjemmeeksamenen).

Jeg klarte imidlertid å besvare spørsmålet, men neppe tilfredsstillende nok til å bli tilbudt et stipendiat i nordisk litteratur, noe jeg heller ikke vil ha.

Jeg er ferdig med nordisk og Bjølsen tukthus, og er glad for det! Nå skal det drikkes til alle døgnets tider, simpel litteratur skal skrives og livskvaliteten skal atter stige mot det optimale.

Men hvordan vil det gå med åndslivets par excellence når han synker ned fra sin ideale, drømmerske posisjon til kontorstolens hverdagslige mas og standardiserte nonsens? Det bekymrer meg. Meget tyder på at jeg er ferdig med det livet. Med forbehold om leserens godkjennelse: faen!

Jeg vil bli redusert til en tørr 9-4-kontorist uten andre interesser enn teselskaper, personlig formue og fredagsbingo. En materialist uten større krav til sine medmennesker. Jeg vil miste den meta-fysiske dimensjon som har brakt meg så mye glede, som har fått meg til å se de muligheter som ligger hinsides 9-4-mannens fatteevne. Den som gir meg den fantastiske muligheten til å leve ut mitt indre på en måte hittil ukjent i psykologisk sammenheng. Min psykologiske dualisme vil fordunste som dugg for solen, og jeg vil kun bli den personen som man med det blotte øye kan se, et skrømt av skinn og ben.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.