Den faste leser har kanskje interesse av å vite hvordan det går med denne så meget omtalte litterære ånd som jeg fikk over meg i Oslo vinteren 2004-2005. Holdes progresjonen oppe, eller er det kanskje tale om regresjon?
Jeg er fristet til å henfalle til det siste begrep; jeg har det siste året gått fra å være den intellektuelle, litterære ener alle kjenner meg som, til å bli et produkt av den materialistisk-oportunistiske rettslige pest. Denne forflytningen har skjedd ubevisst; jeg har ikke ønsket at det skulle skje; jeg ble ubevisst dratt inn i malstrømmen! Jussens vesen - dette kreftdyr av kynisme og oportunisme, som frariver en ens kreative, åndelige verdier, og erstatter dem med nyttige, dog kyniske, egoistiske verdier som kun tjener en selv i tillegg til å bidra til den fortsatte «dekadensering» av dagens samfunn - har sakte, men sikkert korrumpert mitt sinn.
Det juridiske fagfellesskap behandler språket som en hore ved utelukkende å utnytte dets kommunikative egenskaper, og ved å fornekte dets sofistikerte vesen. Men ved å stoppe der fremholder de den «prostitutive» bruk. Språket er ånd; språket er et levende vesen; språket er en deilig kvinne. Det jurdiske fagfellesskap fornekter språket ved ikke å dyrke det, ved ikke å nyte den språklige vin, ved kun å bruke det etter eget godtbefinnende og utelukkende til egen vinning! De klarer simpelthen ikke se inn i språket liv; de klarer ikke å oppdaget språkets finmaskede ånd og liv.
Men tilbake til den litterære progresjon. Det går sakte. Jeg har mistet inspirasjonen; min penn er gått varm! Men jeg akter ikke å gi meg! Selv om jussen har gjort sitt for å bryte ned min kreativitet og mine åndelige attributter, brenner da for fanden ennå den kreativ-litterære flamme i mitt hjerte! Med fornyet styrke skal jeg en dag slå tilbake og fullføre mine to planlagte litterære verker, som nok vil stille samfunnet i en helt ny belysning.
Bergen, 26. april 2007
Kjell N. Berg
