Historien om den mindre tiltrekkende, anti-språklige pike

Jeg vet at jeg synker lavt når jeg nå skriver dette, men mitt blod skummer så av raseri at det må ut. På arbeidsgruppesamlingen i dag satt jeg ved siden av en ung, mindre tiltrekkende pike. Denne unge pike viste en så skremmende mangel på språklig «Fingerspitzgefühl» (unnskyld germanismen) at jeg trodde jeg hadde fått æren av å ha Lucifer ved min venstre side.

Hun presenterte nemlig den verste blanding av språklig apati og sivilisasjon som jeg har sett lang tid. Det juridiske studium er jo kjent for å ha en viss intellektuell høyde, men dette var altså et bevis på den språklige undergang i sin verste form.

For hva tror du ikke den mindre tiltrekkende pike presenterte? For det første viste hun en total forrakt for viktigheten av skriftsspråktradisjon. Videre nektet hun, som den største språklige anarkist, å være konsekvent i sin språkførsel! Er denne inkonsekvensen noe hun også vil ta med seg inn i det juridiske fagfellesskap? At hun i to helt like saker inkonsekvent harselerer med rettslig grunnlag etter eget godtbefinnende og dermed undergraver ett av våre viktigste rettssikkerhetsprinsipper, nemlig kravet om likebehandling?

Hva var det så hun skrev? tenker du kanskje nå. Hva var det som gjorde at blodet kokte som en djevelgryte i mine årer, at min sinnstilstand antok apokalyptiske tendenser? Jo, det skal jeg si deg! I hennes notater fant undertegnede blant annet "ulovfesta", "samla" og den forbannede inkonsekvente genusbastardkombinasjon "loven" og "lova"(!). Særlig sistnevnte fikk meg til å rasle med språkslakterkniven. Man må jo nærmest være imbesill for å kunne benytte sistnevnte form i det sivilisatoriske bokmål.

Dersom det norske språk skal ha noen fremtid, er det et absolutt krav at dets morfologi og ortografi er konsekvent. Det er dét denne mindre tiltrekkende pike ikke forstår!