1 Innledning
1.1 Bakgrunn En presentasjon av bakgrunnen for diktet er påkrevd. De utløsende årsakene til diktets tilblivelse ligger her, og bakgrunnen forteller mye som har innvirkning på tolkningen og forståelsen av ”Mig selv”.
Diktet ble skrevet av Henrik Wergeland i 1841. Det er et svar på en rekke angrep fra Morgenbladet som følge av dikterens ”brudd” med tidligere prinsipper og overbevisninger. Feiden har sitt utspring i at Wergeland i 1839 ble tilbudt - og godtok - årlig dikterlønn fra kong Karl Johan. Året etter ble han utnevnt til byråsjef og riksantikvar av samme konge. Dette representerte et brudd med Wergelands tidligere politikk.
Hans tidligere kampfelle Ludvig Daa kritiserte ham for hans kongevennskap i sitt blad Granskeren. Wergeland parerte Daas angrep med den humoristiske - men også for Daa sårende - farsen Engelsk Salt, hvor han blant annet latterliggjorde Daas mangel på humor og hans anglofile tendenser. Daa syntes overhodet ikke at farsen var morsom: Han kom med nådeløse fordømmelser av Wergeland i nummer etter nummer av Granskeren. Hovedessensen var at Wergeland hadde sviktet sitt radikale grunnsyn ved å ta i mot kongelige penger. Også den radikale avisen Morgenbladet kastet seg med i kritikken. Wergeland forsøkte å svare, men ble nektet plass i avisen. Svaret kom da i en annen avis, Norske Intelligenz-Seddeler, og gikk ut på at han hatet Daa og Morgenbladet. Fra Morgenbladet fikk han beskjeden om at han hadde vært ”i slet Lune” den siste tiden. Da kom diktet ”Mig selv”.
Det hører med til historien at diktet ble avvist av Morgenbladet tre ganger. Daa-Wergeland-feiden endte til slutt i retten, hvor Wergeland tapte.
2 Form
2.1 Sjanger
Ved første øyekast fremstår ”Mig selv” som et svært utradisjonelt dikt sammenlignet med dikterens tidligere verker: Uvanlige pauseringer, ingen fast rytme, ingen rim og en generell prosaisk stil preger de 21 strofene, samt den avsluttende noten, som diktet er bygget opp av. Sjangermessig vil diktet passe best i kategorien ”prosalyrikk”.
2.2 Løs metrikk
Som nevnt er ikke metrikken fast. I så måte fremstår diktet noe kaotisk. Kaoset blir imidlertid forhindret av den motiviske strukturen, som jeg vil komme tilbake til senere i oppgaven. Kadensen på versefoten skifter mellom kvinnelig – mannlig, kvinnelig - kvinnelig, kvinnelig – mannlig – kvinnelig, mannlig – mannlig – mannlig og kvinnelig – kvinnelig – kvinnelig, hvor kvinnelig – mannlig dominerer. Den er med andre ord ikke fast, ei heller setningslengden og setningstrykket, noe som gjør diktet svært løst og prosaisk.
2.3 Musikalitet
Vedrørende musikaliteten synes det å være en del assonanser og allitterasjoner, selv om det ikke er påfallende mange i forhold til Wergelands tidligere diktning.”Insektets Stik i Muslingen”, hvor i-lyden skaper en slags stikk-effekt, kan være et fonologisk bilde på de fornærmelser som omtales like etter. Jeg føler at diktets musikalske høydepunkt ligger i allitterasjonen ”Min Kats Strygen mod min Kind”, hvor m-ene og konsonantismevekslingen m-k etterligner henholdsvis en myk kontaktfølelse av kattepels mot huden og kattens bevegelser. En tung og fallende effekt ved hjelp av f-er synes å bli etterlignet i frasen ”første Foraarsregn vil falde”, hvilket samsvarer med frasens motiviske innhold. Dette er noen av de fremste og mest virkningsfulle musikalske trekkene ved diktet. I forhold til Wergelands diktning generelt er som nevnt musikaliteten noe mer fraværende her, og ikke så viktig for tematikken, og det er vel derfor Edvard Beyer m.fl. trekker sin slutning om at det er ”ingen påfallende innslag av allitterasjon og assonans” (Beyer 1982: 179). Når vi er inne på musikaliteten er det, som nevnt, heller ingen rim av noen art.
2.4 Språk
Diktet er formet som en henvendelse til journalistene i Morgenbladet, ergo finner vi en rekke tilfeller av direkte tiltale, for eksempel i strofe 9: ’Nei, frisk I Journalister!’, som modernisert drakt vil være ’Nei, stå på dere journalister!’ (Haakonsen 1970: 114). I diktet har Wergeland også tatt med en del oppfordringer i form av imperativer til journalistene, som ”Berøv ikke Landskabet dets brusende Bæk!” og setningen i strofe 9 som nevnt ovenfor.
Generelt kan man si at språket er prosaisk og at det har en del essayistiske trekk, f.eks. dens responssøkende tone og de mange digresjonslignende passasjene.
2.5 Det lyriske jeg
Diktets lyriske jeg, som i dette tilfellet må være Wergeland, er eksplisitt tilstede i diktet: Allerede i første strofe stiller han spørsmålet ”Jeg i slet Lune, Morgenblad?” Og han stikker seg stadig frem med personlige pronomener som jeg, mig, min, mit etc. Dette gir diktet et personlig preg og nærhet til situasjonen, en nærhet som også støttes opp av kursiveringer av pronomener som i diktets første verselinje. Kursiveringen tjener også i diktets siste verselinje (foruten noten), der Wergeland ”erter” journalistene med at de ”ikke kunne faae fat paa det”, til å skape en sarkastisk effekt, samtidig som det styrker oppmerksomheten rundt nettopp det, nemlig rent bokstavelig hans leende hjertet under bystens rolighet.
Diktets sentralisering rundt jeget har, foruten sammenhengen med tematikken, også klare romantiske trekk. Dette er emner som jeg vil komme tilbake til under tematikk-diskusjonen.
2.6 Andre lyriske virkemidler
Et annet lyrisk virkemiddel som vi kan finne, men som på ingen måte er betegnende for diktet, er gjentagelser. For eksempel starter både strofe 7 og 8 med ”Det vilde være som at...”, men som sagt glimrer de med sitt fravær, og har dermed svært liten betydning som virkemiddel bortsett fra i nevnte oppnevnelse av hva en eventuell ergrelse hos det lyriske jeget over avisens utspill ville medført.
Vi finner også et eksempel på apostrofe, dvs. tiltale til et personifisert begrep, i strofe 9, hvor han tiltaler aftenstjernen.
2.7 Metrikk-”avviket” som radikalitetsunderbyggende virkemiddel?
Kan formen, som skiller seg ut fra det meste av Wergelands diktning ellers, ha noe å si i forbindelse med tematikken? Siden dette var et forholdsvis nytt virkemiddel fra Wergelands side, kan man trekke slutningen at dette kan være gjort for å vise en vedvarende radikalitet. Denne påstanden styrkes av at kritikken i grove trekk gikk ut på at Wergeland hadde forlatt sine radikale prinsipper og sitt radikale grunnsyn ved å ta i mot lønn fra kongen. Kan hende brukte han den ubundne formen for å vise at han ikke var bundet av ukonvensjonelle, ”kongelige” mønstre.
Dette er riktignok en noe flyktig tanke; det kan naturligvis være andre årsaker til valget. Formen kan for eksempel ha en sammenheng med kommunikasjonssituasjonen: Det er et avisinnlegg - en meningsytring - og selv om Wergeland har meget vellykket spredd budskap gjennom ”mer lyrisk” lyrikk tidligere (f.eks. ”Pigen på Anatomikammeret”) - så har han kanskje falt for denne formen denne gangen.
3 Tematikk
Som avdekket innledningsvis, er ”Mig selv” en slags forsvarstale – et lyrisk selvportrett - fra Wergeland mot Morgenbladet og dets ”kritiske anonymer”. Dette kommer eksplisitt for dagen gjennom bakgrunnen. Men hva inneholder egentlig diktet på det dypere plan? Hvordan fremmer Wergeland sine påstander, sine følelser og sine tanker? Det er tre motiver som kommer klart frem, og som også danner en struktur i diktet: naturen og det transcendentale, mens et himmelmotiv impliseres i begge og danner en relasjon mellom det sanselige og det oversanselige.
3.1 Naturen
Allerede i strofe 1 kommer Wergeland inn på naturen. Han gleder seg over den; han brister ut i høy latter bare ved å se på solen. I strofe 2 fortsetter hyllesten: Bare ved å lukte på et grønt blad, glemmer han såvel venner som fiender. Dette bladet trenger nødvendigvis ikke være bare et blad, men et bilde på naturen generelt. Også dyrene gjør ham glad. Eføyen (Haakonsen 1970: 114) bærer de tankene som han ikke bryr seg om å gjemme.
Å ergre seg et sekund over ”en slet Avis” ville være som å drepe fargesprakende sommer-fugler og overøse hans hode med aske, hevder Wergeland i strofe 7.
Journalistenes ”Rævekløer”, som mest sannsynlig er et bilde på deres kritikk, river bare litt blomster løs og ”lidt Mos til en blød Grav”, hvilket tyder på at de ikke gjør mye harme. Men, som han sier i neste setning, fornærmelsene avler perler i hans hjerte. Disse perlene kan bety at han allikevel bærer med seg fornærmelsene videre (forelesning: 14.01.2005). Perler har en hard substans; de går ikke i oppløsning. Men det kan også bety at hans hjerte, kanskje underforstått som hans sjel, styrkes – ”blir hard” – av fornærmelsene. Vedrørende graven som nevnes, så sier han eksplisitt at journalistenes ”Rævekløer” lager en bløt grav. Er dette en grav for ham? En mulig tolkning kan være at Wergeland ser på journalistenes angrep som et forsøk på å gravlegge ham som politisk subjekt.
Dette ender på mange måter hans forklaring på hvorfor han ikke er ”i slet Lune”.
For i den etterfølgende strofen stiller han spørsmålet: ”Jeg hade?’ Og så kommer en del som omhandler hvorfor han ikke hater. Igjen spilles det på naturen: Når han er i kontakt med den, forsvinner hatet: Det flyter bort med snøen og blir ført langt ut i havet.
Og så stiller han et avgjørende spørsmål: ”Men hvi skulde ikke mine Aarer vredes?” Han fortsetter deretter: ”Berøv ikke Landskapet dens brusende Bæk!” Det virker som Wergeland undrer på hvorfor han ikke kan være sint: Vidjebuskene – forstått som en representant for naturen – tillater jo at han er sint! Han sammenligner seg selv og sine følelser med natur: Han er den brusende bekken. Og stenene han møter på, som gjør at bekken skummer, kan være journalistene og deres kritikk. Denne kontakten og identifikasjonen med naturen gjør hans raseri til noe naturlig, og dermed noe uproblematisk.
3.2 Det transcendentale
Fra strofe 13 beveger vi oss lenger opp i atmosfæren: ”Jeg elsker ikke evindelig blaa Himmel”, sier jeget. Denne blå himmelen kan være et symbol på enhetlige følelser; skyene kan representere raseriet hans. I strofe 14 fortsetter himmelferden: Den jordiske himmel blir avløst av Guds himmel. Det transcendentale blir den endelige trøst (forelesning: 14.01.2005). Det er som vi har fått forvarsler hele tiden: diamanter, diademer – og nå det mest strålekraftige av alt: stjernene! (forelesning: 14.01.2005) Guds himmel blir nærværende gjennom stjernene, og særlig aftenstjernen, hvis lys faller ned på hans blottede hode, skaper en relasjonen mellom sjelen og stjernene. Men det jordiske er ikke glemt; ”Foraars”-motivet (altså vårmotivet (Haakonsen 1970: 114)) binder det transcendentale og det jordiske sammen: ”Min Sjel fryder sig i Himlens Foraarsglæde, og skal deeltage i Jordens” uttrykker dikteren i strofe 16. Hans sjel forenes etter hvert med det transcendentale, et kjennetegn ved ekstasen.
Sjelen hans står som en byste i hans indre. Som diamanter og diademer førte frem til stjernene, har de også ført frem til den harde og uknuselige substans som karakteriserer bysten. Hans indre er dermed om ikke uknuselig, så i hvert fall meget hardt.
3.3 Avslutningen
Men så kommer det problematiske: Wergeland vender seg til dem han vil heve seg over, men som han for så vidt i diktet i det store og hele har holdt en viss kontakt med (jf. den responssøkende, ”ertende” tonen, og de direkte henvendelsene og spørsmålene), nemlig journalistene. ”Min Sjel har kun Ligets milde Smiil” tyder på at sjelen er død, eller ihvertfall svekket. ”Dikteren dementerer sin suverenitet og innrømmer sitt nederlag.” (forelesning: 14.01.2005) Men så kommer den avsluttende strofen, som feier enhver tvil av banen: ”Büsten har et leende Hjerte under sin Rolighed. Ve eders matte Fingre, at I ikke kunne faae fat paa det!” Med en snert av sarkasme forteller jeget at journalistene ikke har klart å ”fange” hans hjerte – det hjertet som utstråler både glede og sarkasme - ergo må forestillingen dikteren gir i strofe 20 være innhyllet i et slør av ironi. De matte fingrene kan symbolisere en viss inkompetanse hos journalistene; en journalist med matte fingre fremstår i hvert fall ikke i mine øyne som en god journalist. At de ikke har fått fatt på det, tyder på at de ikke har skjønt tegningen. Journalistene har ikke nådd inn i hans indre; angrepene har prellet av; hans indre er like helt. Og det er da også det jeg mener fremstår som hovedtemaet i verket. Wergeland ønsker å avdekke at jeget fremdeles er i harmoni og enhet og at det er overlegent angriperne.
Hva angår noten, så fortsetter Wergeland sin sarkastiske stil her: ”De Klogeste Mennesker i Verden” synes å være journalistene, og er mest sannsynlig ironi. At han anmoder disse kloke menneskene om å sette linjene i vers, kan antyde at han vil at de skal ta diktets innhold til etterretning. Dette støttes av notens siste linje: ”Ja, her er en Læreklud.”
3.4 Strukturer
Vi kan følge en klar motivstruktur i diktet som leder frem til tematikken om jegets enhet og harmoni. For det første har vi som nevnt naturmotivet. Naturen fjerner dikterens påståtte slette lune og hans hat. På mange måter kan man si at dikteren finner trøst i naturen; han støtter seg på den gjennom ”enkle, inderlige naturuttrykk”(forelesning: 14.01.2005) og spiller den ut mot menneskene. Hans oppførsel er natur – hans raseri er som en skummende bekk - og dermed noe uproblematisk. Etter hvert stiger dikteren lengre opp; himmelen kommer inn; han er på vei mot det transcendentale; ”naturopplevelsen blir kosmisk” (forelesning: 14.01.2005). Men vi forlater ikke det jordiske for godt; vårmotivet binder de to verdener sammen, noe sjelen også gjør. Guds himmel blir nærværende gjennom stjernene, og begge verdener har samme ”Foraarsglæde”, mens hans sjel deltar i begge fenomeners ”Foraarsglæde” og antyder dermed en sjelelig forbindelse mellom de to. Dessuten uttrykkes det eksplisitt i diktet at det er et ”Slægtskab mellem Sjelen og Stjernene”.
Dikterjeget finner med andre ord også trøst i det transcendentale. Den tidligere nevnte bortkastede ergrelse, som dikterjeget ikke ville ha noe med å gjøre, kan forklares med at skaperverkskontakten er for kostbar til at han kan kaste bort tiden på det. Skaperverkskontakten gjør at han er i ekstase: Som nevnt stiger hans sjel ut av legemet og forenes med det transcendentale, altså bringer dette en ekstase og en suverenitet i forhold til hans motstandere. Menneskene blir på en måte ondskapsfulle - naturen og det transcendentale det ideale som er ubesmittet av ondskap. Slik skaper dikteren avstand til det sosiale og menneskene.
Dette helhetlige verdensbildet kan settes i sammenheng med den nyplatonistiske tankegangen som dominerte i romantikken. I nyplatonismen stilles sjelen i midten mellom Nous, representant for det transcendentale, og verden (Mikalsen: ”Neoplatonisme”). Det gjør det også i dette diktet. Andre romantiske trekk er blant annet de sterke følelsene som kommer for en dag i de 21 strofene diktet består av og den sterke sentraliseringen rundt jeget.
Det er altså samsvar mellom den motiviske og tematiske strukturen. Han omtaler naturen, og finner trøst i den; han omtaler himmelen, senere det transcendentale, og finner trøst i det. Men samtidig fremmer han en evne til å oppleve en verden av skjønnhet og glede gjennom de mange bevegede beskrivelsene av sin ekstatiske kontakt med skaperverket (forelesning: 14.01.2005). Dette kan fremstå som et slags ”sidetema” – eventuelt også underbyggende under temaet om jegets suverenitet - til det som jeg allerede har utpekt som hovedtema, nemlig at dikteren ønsker å avdekke jegets harmoni og enhet. Samtidig er også den kampviljen som kommer frem svært sentral: Dikterjeget distanserer seg som kjent fra ”anonymene”, finner trøst i natur og transcendens og dermed forblir hans indre urørt.
4 Oppsummering
”Mig selv” er et nokså komplisert dikt. Formmessig er det rimelig avvikende fra dikterens tidligere diktning. Dette gjelder særlig metrikken, men til i stor grad også musikaliteten. Som nevnt kan dette formmessige ”omslaget” tolkes som et bevis fra dikteren om en vedvarende radikalitet.
Gjennom tre hovedmotiver (natur, himmel, det transcendentale) fører det frem - via trøst i naturen og trøst i det transcendentale, som støtter opp hovedtemaet - til det endelige temaet som jeg mener er jegets vedvarende harmoni og enhet (samt suverenitet). Trøsten han finner i naturen og det transcendentale, sender samtidig stikk mot menneskene og det sosiale, og dermed fremmes nærmest et menneskeforaktelig synspunkt fra det lyriske jegets side. Samtidig dannes en substantivisk beskrivende fremdrift i bakgrunnen, som fører frem mot det suverene: diamanter til stjerner (stråling) - diamanter til alabast (substans), og som støtter opp om suverenitetstematikken.
Som man ser har form og tematikk glidd noe i hverandre i fremstillingen. Rekkefølgen på stoffet har blitt noe preget av at jeg, for å kunne gi en samlet fremstilling av mine formmessige påstander (dette gjelder blant annet litteraturepoketrekkene), har måttet holde informasjon tilbake i begynnelsen av oppgaven, for så å senere komme tilbake til dette når jeg har behandlet temaet ’fullt ut’. Jeg føler at en utstrakt referering og veksling mellom de ulike delene i oppgaven ville skapt unødig forvirring, og jeg mener den strukturen som oppgaven har fått, tjener fremstillingen av stoffet best mulig.
5 Litteratur
Beyer, Edvard. 1982. ”Henrik Wergeland” [orig. 1975]. Norges litteraturhistorie fra Wergeland til Vinje. Red. Edvard Beyer. J.W. Cappelens Forlag AS. Oslo, s. 75-235
Hareide, Jorunn. 2005. ”Mig selv”. Forelesning 14.01.2005. NOR1300, Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Det humanistiske fakultet, UiO. Oslo
Haakonsen, Daniel. 1970. Wergeland . Welhaven. Gyldendal Norsk Forlag A/S. Oslo, s. 90-92, 104
Mikalsen, Stig. u.å. ”Neoplatonisme”. Ariadne Religionshistorie.
. Nedlastet 31.05.2005.
Ustvedt, Yngvar. 1994. Henrik Wergeland – en biografi. Gyldendal Norsk Forlag A/S. Oslo, s. 396ff
