Semikolon igjen....

Når jeg nå, i en tilstand av beruselse, gir mitt syn på misbruket av det stakkars semikolon, er det ikke av forfengelighetsrelaterte årsaker, ei heller av et grunnet alkoholen forstørret behov for å eksponere mitt sylskarpe intellekt. Jeg gjør det simpelthen for å påvise et meget uheldig og i den siste tiden vesentlig aktualisert problem, nemlig den samfunnsskadelige bruk av semikolon.

Tegnet respekteres jo ikke! Og det er særlig i situasjoner hvor den kommuniserende tror han skal presentere det ultimate kommunikative poeng at feilene oppstår.
Vedkommende stiller da opp en regulær helsetning, f.eks. "Jeg har oppdaget hva livet egentlig handler om;", og avslutter med f.eks. "øl".
Hva sier så setningen "Jeg har oppdaget hva livet egentlig handler om; øl" oss?
For det første at norskundervisningen i den norske skolen har sviktet totalt, for det annet at vedkommendes kommunikative poenger går til grunne i språklig inkompetanse og falskneri og for det tredje at vedkommende har druknet i sin egen språklige Chanel no. 5; den dekadente språkfaen har falt for eget grep! Hvorfor kan man ikke bare benytte et regulært kolon, et faens jævla kolon? Hvorfor må han forsøke å imponere eventuelle lesere av det motsatte kjønn med slik kvalmende språklig ekstravaganse?

Det er bare å si en ting: Gå hjem, vask din språklige munn, rens din møkkete sjel og pugg!

Dødsleiets subjektive side og språklige eleganse

Begrepet "dødsleie" er svært relevant i arveretten, som vi nå studerer i det vide og brede. Det har seg nemlig slik at dette begrepet har to sider - én subjektiv og én objektiv, og begge disse må være oppfylt for at den disposisjon som blir foretatt kan karakteriseres som en "dødsdisposisjon" og følgelig kan begrenses av pliktdelsarven og de testamentariske formkrav.

Den objektive side går ut på at vedkommende ut fra rent medisinske vurderinger var døende da disposisjonen ble foretatt; den subjektive går ut på at vedkommende må ha vært klar over at døden var nært forestående, eller som det er påpekt i en eldre høyesterettsdom vedrørende et slikt spørsmål: "Giveren må ha vært klar over at han lider av en sykdom som etter menneskelig beregning vil legge ham i graven i en ikke fjern fremtid".

En slik eleganse i språkføringen er mangelvare i våre dager.

Fy..........

Med Kjell står det dårlig til om dagen. Grunnet iherdig arbeid med så vel historie som norsk, har jussen måttet vike og Kjells karakterer stuper p.t. fortere enn Oslo Børs dersom SV hadde fått rent flertall på Stortinget. Riktignok er vi langt unna strykgrensen enda, men Kjells elitismevanvidd - forøvrig påtvunget ham av en viss K. - gjør at tilfredsstillelseskravene er skremmende høye.

Og når har du tenkt å sende inn dine noveller til forlagene, Kjell?