Dødsleiets subjektive side og språklige eleganse

Begrepet "dødsleie" er svært relevant i arveretten, som vi nå studerer i det vide og brede. Det har seg nemlig slik at dette begrepet har to sider - én subjektiv og én objektiv, og begge disse må være oppfylt for at den disposisjon som blir foretatt kan karakteriseres som en "dødsdisposisjon" og følgelig kan begrenses av pliktdelsarven og de testamentariske formkrav.

Den objektive side går ut på at vedkommende ut fra rent medisinske vurderinger var døende da disposisjonen ble foretatt; den subjektive går ut på at vedkommende må ha vært klar over at døden var nært forestående, eller som det er påpekt i en eldre høyesterettsdom vedrørende et slikt spørsmål: "Giveren må ha vært klar over at han lider av en sykdom som etter menneskelig beregning vil legge ham i graven i en ikke fjern fremtid".

En slik eleganse i språkføringen er mangelvare i våre dager.