Prosessen - et slitsomt mesterverk

«Der Prozeß», eller «Prosessen» som den heter på norsk, er nettopp blitt ferdiglest av Kjell. Det var en interessant bok på mange måter:

For det første: all honnør til oversetteren. Han har lykkes i å skape en språklig sett meget god versjon av Kafkas originalverk ved hjelp av et solid og konsekvent riksmål.

Kafka er en meget sterk forfatter; ved hjelp av et utsøkt og detaljorientert språk og dyptgående psykologiske skildringer river han leseren ut av godstolen og tvinger ham eller henne til å ta del i Josef K.s strabasiøse kamp mot domstolen og prosessen som er reist mot ham. Og boken overfører frykten for det ukjente og for maktene til leseren. Form og innhold går hånd i hånd; et drivende godt språk støtter opp om en drivende, men slitsom, fortelling som gjennomsyres av absurde hendelser. Som Bjerke er en mester til å beskrive og trekke leseren inn i hyggen, gir Kafka oss en sterk demonstrasjon på det motsatte: Han overfører Josef K.s uhygge og uvisshet på oss; vi føler oss like sterkt implisert i prosessen, og like forvirret over uvissheten og mangelen på konsistens og kontroll. Man blir sliten av å lese boken, allikevel driver frykten deg videre frem til den endelig avslutning på side 206. Den groteske avslutningen får deg til å føle avsky, samtidig som du kan puste lettet ut over at det hele er over, om enn på en mindre hyggelig måte enn først forespeilet.

I tillegg inneholder boken tekstfragmenter som ikke er med i de "vanlige" utgavene av romanen.(1)

(1) Ihvertfall ikke så vidt jeg vet.