Cognac og champagne – språklig jåleri eller sunn fornuft?
I dagsavisen VG oppdaget jeg fredag en leserinnsendt kommentar som ironiserte over et tidligere publisert innlegg. Det første innlegget hadde visstnok beklaget den fornorskede skrivemåten av ordet ’champagne’ (’sjampanje’) fordi dette var navnet på et vindistrikt i Frankrike, altså et proprium (egennavn), og dermed burde beholde sin opprinnelige skrivemåte. Førstnevnte (heretter kalt ’angriperen’) stilte det ironiske spørsmålet om sistnevnte (heretter kalt ’offeret’) da også skrev ’cognac’.
For det første må jeg erklære meg selv inhabil: Selvsagt bør det hete ’cognac’ og ’champagne’. Ikke fordi jeg føler en sterk elskovslyst med bokstavene c og h, men fordi mitt språkkonservative vesen forbyr meg å adoptere andre, mer norvagiserte skrivemåter som har inntrådd i eller i umiddelbar nærhet av min livsperiode. Jeg føler en språkpolitisk flamme brenne inni meg, og jeg føler at det bryter med stilen, hvilket fører meg inn på mitt første punkt.
Stilbrudd og konsekvensproblemet
Som mange av mine lesere sikkert har forstått, har jeg en sterkt angst for radikale endringer i språket. Jeg deler Agnar Mykles syn i at språket må utvikle seg naturlig, basert på en gruppe dyktige ordkunstnere og forfattere, og ikke ensrettes av stat eller byråkrati. Jeg mener at ’sjampanje’ og ’konjakk’ bryter med det som man kaller moderat bokmål, og som er den konsoldierte formen som benyttes i blant annet VG. De skiller seg ut som minusvarianter i et ellers så rent og konsekvent språklig system – på én måte, men samtidig så har vi problemet vedrørende ord som ’sjalusi’ som også opprinnelig er fransk, men som nå er ikledd en norsk språkdrakt. Skal man skrive ’champagne’ og ’cognac’, bør man da også skrive ’*jalousie’ eller noe i den dur for å få et mer konsekvent forhold mellom fonologi og ortografi. Men vi kan ikke gjøre dette heller, føler jeg.
Som leseren sikkert forstår, er mitt sinn i et følelsesmessig paradoksinferno vedrørende dette. Paradokset Kjell N. Berg trer igjen så tydelig frem, som det gjør innenfor de fleste andre områder. Men tilbake til den røde tråden:
Proprium-/appellativ-problemet
Det andre problemet er at ’champagne’ og ’cognac’ i utgangspunktet er proprier, noe også offeret påpeker. Skal vi også da skrive ”en dåitsje” når vi omtaler en tysker, eller enda verre: ’Dåitsjland’ for Tyskland eller ’Kan’ for Caen? Men er de egentlig proprier? Nei! De har nemlig utviklet seg fra å være proprier til å bli appellativer, dvs. fellesnavn. Det samme har for eksempel skjedd med tupperware som nå i tillegg til å beskrive en produsent av hendige plastobjekter til kjøkkenbruk, også fungerer som almen(1) beskrivelse av produktene. På den måten kan man hevde at cognac & co. har fridd seg fra den propriumske tvangstrøye, og står i fri posisjon til å endres etter den enkelte språkbrukers godtbefinnende.
Jåleri?
En annen mulig ulempe ved å benytte ’champagne’ er de hatske tilropene fra samnorskistenes ytterste venstre fløy: ’Språklig jåleri’, roper de ut. Men lar vi oss affektere av en gjeng hatske ekstremister? Nei! Ergo kan nevne gruppes argument glemmes. Språket er kunst – gjennomført stilisme en nødvendighet.
For fremmed?
Et annet spørsmål er om ’champagne’ og ’cognac’ blir for fremmed. Blir språket fordervet av lånord som ikke gis de nasjonale språkfarver? Vil det føre til språkdød? Dette er et spørsmål jeg, i kraft av at klokken på skrivende tidspunkt er 03:17, ikke eksplisitt vil besvare her, men jeg kan i det minste si at det sjelden er en direkte sammenheng mellom graden av lånord i språket og språkdød. Domenetap (f.eks. innenfor undervisningsdomenet) er en vesentlig større fare enn ord importert fra andre språk. Norsk inneholder ca. 30 %, og lever i beste(?) velgående, selv om presset fra våre engelsktalende storebrødre er hardere enn ønskelig.
Oppsummering
Vi bør skrive ’champagne’ og ’cognac’. Ikke fordi det nødvendigvis er det beste for språket, ei heller fordi ordene opprinnelig er proprier, men fordi vi da markerer en front – et standpunkt - mot de samnorske forenklingsbeistene og den sentralstyrte voldtekten og fornedrelsen av vårt vakre språk.
Til slutt vil jeg sitere en kvinne, som jeg i farten dessverre har glemt navnet på:
”Jeg har ikke helt vendt meg til å skrive ’sjampanje’ ennå. ’Champagne’ sprudler så mye mer.”
(1)Tradisjonell skrivemåte. Bokmålsnormalen tillater bare ’allmenn’. ’Almenn’/’Allmen’ er katastrofal.
For det første må jeg erklære meg selv inhabil: Selvsagt bør det hete ’cognac’ og ’champagne’. Ikke fordi jeg føler en sterk elskovslyst med bokstavene c og h, men fordi mitt språkkonservative vesen forbyr meg å adoptere andre, mer norvagiserte skrivemåter som har inntrådd i eller i umiddelbar nærhet av min livsperiode. Jeg føler en språkpolitisk flamme brenne inni meg, og jeg føler at det bryter med stilen, hvilket fører meg inn på mitt første punkt.
Stilbrudd og konsekvensproblemet
Som mange av mine lesere sikkert har forstått, har jeg en sterkt angst for radikale endringer i språket. Jeg deler Agnar Mykles syn i at språket må utvikle seg naturlig, basert på en gruppe dyktige ordkunstnere og forfattere, og ikke ensrettes av stat eller byråkrati. Jeg mener at ’sjampanje’ og ’konjakk’ bryter med det som man kaller moderat bokmål, og som er den konsoldierte formen som benyttes i blant annet VG. De skiller seg ut som minusvarianter i et ellers så rent og konsekvent språklig system – på én måte, men samtidig så har vi problemet vedrørende ord som ’sjalusi’ som også opprinnelig er fransk, men som nå er ikledd en norsk språkdrakt. Skal man skrive ’champagne’ og ’cognac’, bør man da også skrive ’*jalousie’ eller noe i den dur for å få et mer konsekvent forhold mellom fonologi og ortografi. Men vi kan ikke gjøre dette heller, føler jeg.
Som leseren sikkert forstår, er mitt sinn i et følelsesmessig paradoksinferno vedrørende dette. Paradokset Kjell N. Berg trer igjen så tydelig frem, som det gjør innenfor de fleste andre områder. Men tilbake til den røde tråden:
Proprium-/appellativ-problemet
Det andre problemet er at ’champagne’ og ’cognac’ i utgangspunktet er proprier, noe også offeret påpeker. Skal vi også da skrive ”en dåitsje” når vi omtaler en tysker, eller enda verre: ’Dåitsjland’ for Tyskland eller ’Kan’ for Caen? Men er de egentlig proprier? Nei! De har nemlig utviklet seg fra å være proprier til å bli appellativer, dvs. fellesnavn. Det samme har for eksempel skjedd med tupperware som nå i tillegg til å beskrive en produsent av hendige plastobjekter til kjøkkenbruk, også fungerer som almen(1) beskrivelse av produktene. På den måten kan man hevde at cognac & co. har fridd seg fra den propriumske tvangstrøye, og står i fri posisjon til å endres etter den enkelte språkbrukers godtbefinnende.
Jåleri?
En annen mulig ulempe ved å benytte ’champagne’ er de hatske tilropene fra samnorskistenes ytterste venstre fløy: ’Språklig jåleri’, roper de ut. Men lar vi oss affektere av en gjeng hatske ekstremister? Nei! Ergo kan nevne gruppes argument glemmes. Språket er kunst – gjennomført stilisme en nødvendighet.
For fremmed?
Et annet spørsmål er om ’champagne’ og ’cognac’ blir for fremmed. Blir språket fordervet av lånord som ikke gis de nasjonale språkfarver? Vil det føre til språkdød? Dette er et spørsmål jeg, i kraft av at klokken på skrivende tidspunkt er 03:17, ikke eksplisitt vil besvare her, men jeg kan i det minste si at det sjelden er en direkte sammenheng mellom graden av lånord i språket og språkdød. Domenetap (f.eks. innenfor undervisningsdomenet) er en vesentlig større fare enn ord importert fra andre språk. Norsk inneholder ca. 30 %, og lever i beste(?) velgående, selv om presset fra våre engelsktalende storebrødre er hardere enn ønskelig.
Oppsummering
Vi bør skrive ’champagne’ og ’cognac’. Ikke fordi det nødvendigvis er det beste for språket, ei heller fordi ordene opprinnelig er proprier, men fordi vi da markerer en front – et standpunkt - mot de samnorske forenklingsbeistene og den sentralstyrte voldtekten og fornedrelsen av vårt vakre språk.
Til slutt vil jeg sitere en kvinne, som jeg i farten dessverre har glemt navnet på:
”Jeg har ikke helt vendt meg til å skrive ’sjampanje’ ennå. ’Champagne’ sprudler så mye mer.”
(1)Tradisjonell skrivemåte. Bokmålsnormalen tillater bare ’allmenn’. ’Almenn’/’Allmen’ er katastrofal.
posted by Kjell N. Berg at 03:28
2 Comments:
Et argument for fornorskningen av disse ordene er, som du nevner, at det skal bli lettere å forstå. Jeg har vansker med å forstå at det er problematisk å skjønne ord som champagne eller cognac. Ett annet nesten mer horribelt eksempel er "pub" som mange skriver "pøbb", her og i mange andre tilfeller mener jeg man faktisk gjør det verre å forstå. Å forsvare Cognac og champagne er meget lett da det som du sier er tale om egennavn. At man mener det bør skrives slik, men likevel godtar f.eks. sjalusi synes jeg dermed ikke er noe paradoks. Mange påpeker at språk alltid har vært i utvikling og at man alltid har tatt inn ord og, i vårt tilfelle, fornorsket dem. Det er så, men der har aldri vært slik at byråkrater har gjort det og tredd nye skrivemåter nedover hodene på folk flest. I denne sammenhengen som i mange andre har det man kaller "folkelighet" og "demokratisering" egentlig betydd fordumming og nivåsenking. Personlig har jeg større tro på folk flest enn at jeg tillater meg å kalle fordumming for folkelighet.
I denne sammenhengen kan man kanskje tillate seg å komme med en liten digresjon: Det er viktig å påpeke at den vridning av empirien man ser i forbindelse med samnorsk-konflikten i for eksempel lærebøker på videregående skole. Her har man nærmest latt den kampen bli fortalt i et klassekamp-perspektiv der vestkanten brukte rød penn i lærebøkene, mens østkanten var fornøyd. Så klar er dog historien ikke. For folk flest var den såkalte "folkeligheten" i sproget folk som blant annet Halvdan Koht (historieprofessoren bosatt på beste vestkant) forfektet ganske rar og uforståelig. Slik går det ofte når politikere og akademikere uten bakgrunn fra arbeiderklassen har prøvd å stige ned til den samme klasse. Innerst inne finner vi den småborgerlige forakten og fordommene mot folk flest: "For å stille oss på arbeiderklassen/folkets side må vi gjøre oss dumme".
Elles æ e i debatten um dialekto som skriftspråk som ha vøre på denna sia førsåvitt enig mæ sidas eiger um at dæ kanskje ikkji høva se i ein blågg. Dæ æ mange gråsono på internett slek som før eksempel på messenger å lignande dær e meina at ein bør kunne bruke dæ (e gjær dæ stundom sjøl mæ) førdi sleke forma før shjætting har ein mer muntle form å må seiast å vera i ein gråsone myo muntle å skriftle form. Ein blågg æ i større grad prega tå rein skriftle kommunikasjon. Mange førsvara skrivinge på dialekto førdi dæ æ meir personle å at alle i Norge forstår alle dialekto. Dæ æ så, men e vil rekne mæ at du som ikkji æ frå Valdres syns at dæ e har skreve her va tyngre å fårstå enn dæ som e skreiv på bokmål åvafør her. Å dæ endå e tala/skriv ganske knotut Valdres-dialekt. Å at ting bi tyngre å førstå før følk kan ein då ivertfall kji seie at æ følkeleggjering tå språk? Um ein mæ tenkji på at mø har eit samfunn i større grad prega tå innvandring å fleirkulturelle innslag bør mø tenkji på dei stakkaran som kanskji ikkji i so stor grad har førutsetningadn før å fårstå alle dei dialektudn mø har i detta landet...ivertfall inkji i skriftle form.
Interessante bemerkninger, hr. Kristiansen. Likte særlig digresjonen om folkeligheten i språket.
Legg inn en kommentar
<< Home