Cognac og champagne – språklig jåleri eller sunn fornuft?

I dagsavisen VG oppdaget jeg fredag en leserinnsendt kommentar som ironiserte over et tidligere publisert innlegg. Det første innlegget hadde visstnok beklaget den fornorskede skrivemåten av ordet ’champagne’ (’sjampanje’) fordi dette var navnet på et vindistrikt i Frankrike, altså et proprium (egennavn), og dermed burde beholde sin opprinnelige skrivemåte. Førstnevnte (heretter kalt ’angriperen’) stilte det ironiske spørsmålet om sistnevnte (heretter kalt ’offeret’) da også skrev ’cognac’.

For det første må jeg erklære meg selv inhabil: Selvsagt bør det hete ’cognac’ og ’champagne’. Ikke fordi jeg føler en sterk elskovslyst med bokstavene c og h, men fordi mitt språkkonservative vesen forbyr meg å adoptere andre, mer norvagiserte skrivemåter som har inntrådd i eller i umiddelbar nærhet av min livsperiode. Jeg føler en språkpolitisk flamme brenne inni meg, og jeg føler at det bryter med stilen, hvilket fører meg inn på mitt første punkt.

Stilbrudd og konsekvensproblemet
Som mange av mine lesere sikkert har forstått, har jeg en sterkt angst for radikale endringer i språket. Jeg deler Agnar Mykles syn i at språket må utvikle seg naturlig, basert på en gruppe dyktige ordkunstnere og forfattere, og ikke ensrettes av stat eller byråkrati. Jeg mener at ’sjampanje’ og ’konjakk’ bryter med det som man kaller moderat bokmål, og som er den konsoldierte formen som benyttes i blant annet VG. De skiller seg ut som minusvarianter i et ellers så rent og konsekvent språklig system – på én måte, men samtidig så har vi problemet vedrørende ord som ’sjalusi’ som også opprinnelig er fransk, men som nå er ikledd en norsk språkdrakt. Skal man skrive ’champagne’ og ’cognac’, bør man da også skrive ’*jalousie’ eller noe i den dur for å få et mer konsekvent forhold mellom fonologi og ortografi. Men vi kan ikke gjøre dette heller, føler jeg.

Som leseren sikkert forstår, er mitt sinn i et følelsesmessig paradoksinferno vedrørende dette. Paradokset Kjell N. Berg trer igjen så tydelig frem, som det gjør innenfor de fleste andre områder. Men tilbake til den røde tråden:

Proprium-/appellativ-problemet
Det andre problemet er at ’champagne’ og ’cognac’ i utgangspunktet er proprier, noe også offeret påpeker. Skal vi også da skrive ”en dåitsje” når vi omtaler en tysker, eller enda verre: ’Dåitsjland’ for Tyskland eller ’Kan’ for Caen? Men er de egentlig proprier? Nei! De har nemlig utviklet seg fra å være proprier til å bli appellativer, dvs. fellesnavn. Det samme har for eksempel skjedd med tupperware som nå i tillegg til å beskrive en produsent av hendige plastobjekter til kjøkkenbruk, også fungerer som almen(1) beskrivelse av produktene. På den måten kan man hevde at cognac & co. har fridd seg fra den propriumske tvangstrøye, og står i fri posisjon til å endres etter den enkelte språkbrukers godtbefinnende.

Jåleri?
En annen mulig ulempe ved å benytte ’champagne’ er de hatske tilropene fra samnorskistenes ytterste venstre fløy: ’Språklig jåleri’, roper de ut. Men lar vi oss affektere av en gjeng hatske ekstremister? Nei! Ergo kan nevne gruppes argument glemmes. Språket er kunst – gjennomført stilisme en nødvendighet.

For fremmed?
Et annet spørsmål er om ’champagne’ og ’cognac’ blir for fremmed. Blir språket fordervet av lånord som ikke gis de nasjonale språkfarver? Vil det føre til språkdød? Dette er et spørsmål jeg, i kraft av at klokken på skrivende tidspunkt er 03:17, ikke eksplisitt vil besvare her, men jeg kan i det minste si at det sjelden er en direkte sammenheng mellom graden av lånord i språket og språkdød. Domenetap (f.eks. innenfor undervisningsdomenet) er en vesentlig større fare enn ord importert fra andre språk. Norsk inneholder ca. 30 %, og lever i beste(?) velgående, selv om presset fra våre engelsktalende storebrødre er hardere enn ønskelig.

Oppsummering
Vi bør skrive ’champagne’ og ’cognac’. Ikke fordi det nødvendigvis er det beste for språket, ei heller fordi ordene opprinnelig er proprier, men fordi vi da markerer en front – et standpunkt - mot de samnorske forenklingsbeistene og den sentralstyrte voldtekten og fornedrelsen av vårt vakre språk.

Til slutt vil jeg sitere en kvinne, som jeg i farten dessverre har glemt navnet på:
”Jeg har ikke helt vendt meg til å skrive ’sjampanje’ ennå. ’Champagne’ sprudler så mye mer.”

(1)Tradisjonell skrivemåte. Bokmålsnormalen tillater bare ’allmenn’. ’Almenn’/’Allmen’ er katastrofal.

Om det å effektivisere kommunikasjonen

I siste post i sin blogg presenterer kommende historieprofessor Magne O.F. Rønningen en salig blanding av dialekt og sivilisasjon. Og han hevder at dette ikke er tilfeldig, at dette ikke er et resultat av et øyeblikks sinnsforvirring eller plutselig hukommelsestap: Det er en bevisst handling fra en til nå høyt aktet personlighet innen norsk fest- og historiediskurs.

Hva ønsker han så å oppnå med dette forfallet? Ønsker han å fremme dialektale skriftformer som stilistisk virkemiddel i tekster? Ønsker han å vise at hans sjel ikke lenger er i harmoni, at hans sjel er så påvirket av eksamenstiden at den bryter sammen i inkonsekvens og språklig masochisme? Ønsker han å angripe vårt kjære bokmål? Eller er det rett og slett en utfordring til meg, språkets underbetalte renholdsarbeider?

Jeg hellet litt til sistnevnte påstand i utgangspunktet. Jeg kjenner nemlig hr. Rønningen, og vet at i hans sinn hersker den ånd som vil andre mennesker vondt. Som elsker å irritere, engasjere og stikke ihjel andre menneskers velfunderte tanker og meninger. Den ånd som tørster etter andres åndelige blod - den ånd som kiler ens meningsmotstanderes argumentative muskler.

Men la oss gå over til det denne posten skal omhandle: dialektale forstyrrelser i skriftspråket:

Dialektene er vårt nasjonale arvesølv - et lite stykke Norge som særlig ekstremistene i de uvennlige vestlige trakter av landet dyrker fanatisk. Men å presse dette arvesølvet inn i bokmålet? Aldri i livet!

Et språk trenger en fast norm og en fast struktur for å kunne fungere optimalt som et middel for kommunikasjon. For å binde mennesker sammen - for å skape utvikling, sjalusi, drap, vold, kjærlighet og økonomisk overskudd. Men vi trenger et effektivt kommunikasjonsmiddel innenfor nasjonalstaten, et språk som lett oppfattes og sjelden misforståes. Hvis språket plutselig skal kunne innskytes partikulære dialektiske ord og fraser etter eget godtbefinnende forsvinner effektiviteten, fordi selve dekrypteringsprosessen av de språklige signalene hos mottageren vil ta lenger tid. Språket blir en uforståelig blanding av språkhistorisk skrapjern som har samlet seg opp som små slagghauger i alle mulige avkroker rundt om kring i det rurale Norge. Vel, språket blir kanskje ikke helt uforståelig, men det mister ihvertfall sin kraft som effektivt kommunikasjonsmiddel.

Nå har jeg raskt gått igjennom de rent praktiske ulempene med Rønningens dialektale radikalisme. Vi har også de stilistiske ulempene. Språket er kunst og det er identitet. En tekst preget av avvik, mangler og inkonsekvens vil være som en billedlig kombinasjon mellom Picasso, Munch og Michelangelo eller som en blanding mellom Jimi Hendrix og Richard Wagner. Det kan kanskje virke vakkert i utgangspunktet, men resultatet er og blir disharmoni og stilistiske forstyrrelser. Det blir som sukker i bensinen. Den språklige renhet forsvinner.

Og hva tenker mottageren om avsenderen når han mottar en språklig inkonsekvent tekst? Hva slags identitet formidler sistnevnte? Et formelt språk, som respekterer mottageren ved høy stilisme og konsekvent morfologi, sender ut helt andre signaler enn et dialektalt sammensurium med inkonsekvens og språklig apati. Dette henger naturligvis sammen med sjangeren: en SMS-melding til en venn tillater selvfølgelig flere dialektale krumspring enn en jobbsøknad.

For deg som druknet i det bokstavelige argumentasjonsbadekaret ovenfor, kan jeg kort oppsummere:
Språket må være enhetlig, strukturert og formelt for å kunne fungere effektivt som kommunikasjonsmiddel og samtidig vise den påkrevede respekt for mottager.

Dialektene kan vi dyrke lydlig - ikke skriftlig, selv om det også er på sin plass med en språklig standardisering av talemålet i etermediene av nevnte effektivitetskommunikative årsaker.

Til slutt vil jeg si at jeg synes personlig at de fleste dialekter er vakre. De har en flott klang og en nasjonal og kulturell forankring som ikke må motarbeides. Denne meningsytring må heller ikke tolkes som et angrep på det rurale Norge.

Men grunnet effektivitetsbehovet, av respekt for mottager og fordi språk også er kunst, kan aldri dialektene få innpass i andre skriftspråksjangere enn SMS og korte beskjeder.

Se også Riksmålsforbundet korte pressemelding.

Her finner du hr. Rønningens famøse post.

Eventuelle ulogiske resonnementer eller uforankrede påstander kan forekomme som følge av tretthet, ukontrollerbar aggresjon og eksamensrepetisjon.

Den drepende kvantitative korrelasjonssosiolingvistikk

Skolen og arbeidet tar livet av meg. Novelle- og romanideene forblir liggende på de små feltmeldingslappene som jeg bruker til å notere mine ulike innfall (anfall). Der støver de ned mens Mæhlum m.fl.s "Språkmøte - Innføring i sosiolingvistikk" dominerer skrivebordet. Med en KGB-offisers nidkjærhet kontrollerer nevnte bok at alt som havner på skrivebordet kun er av sosiolingvistisk karakter.

I tillegg har plutokratspøkelse i meg igjen tatt kontrollen; det dominerer mitt sinn som aldri før; det går i jobb, jobb og atter jobb (dvs. bensinstasjonsjobb). Sånn var det forresten i samme periode i fjor, og den eksamenen gikk ikke så aller verst, så det er ingen grunn til å ta livet av seg ennå, men at arbeidet likviderer min ånd hersker det ingen tvil om.

Jeg er igjen åndelig uttørket. Etter endelig å ha ferdigstilt min første novelle, som jeg overhodet ikke er fornøyd med, har sjelen igjen tatt til fornuften. Slik vil det nok være frem til 6. juni, da jeg endelig kan legge inn mine morkne pliktårer og kun vie tiden til hyggeligere ting som å forfatte simpel litteratur og kikke på vakre piker.

Det blir godt!

Lovord om novelle 2

Etter at jeg offentliggjorde førsteutkastet til novelle 2, har det strømmet på med lovord fra venner i hele landet. Og tolkningene er mange: En hevdet endog at novellen handler om alkohol! Andre tolkninger ligger mer opp til hva jeg mener er novellens hovedtema.

Det har oppstått en del forvirring rundt bruken av stedet Bjølsen i novellen, og flere skråsikre personer har hevdet at det dreier seg om et ensomt og psykisk krevende studentliv på Bjølsen studentby. Dette kan jeg avkrefte, selv om idéen om en psykologisk skildring av livet på denne studentbyen stod sterkt i utgangspunktet. Grunnet dette, og den klanglige konnotasjonen til Belsen, er navnet foreløpig bevart, men det ser ut til at jeg dropper dette på grunn av de misvisende assosiasjonene navnet gir.

Et siste desperat forsøk fra Swada

Fienden har ikke gitt opp! I helgen angrep Kampgruppe Swadas 45. pliktdivisjon vår høyre flanke i et siste desperat forsøk på å bryte ut. Divisjonen klarte å dele vår 134. intellektuelle divisjon, men takket være generalløytnant von Einsatz' styrker, og en innsats fra 134. som savner sidestykke i norsk militærhistorie, ble dette utbruddsforsøket stoppet.

Fienden står nå med ryggen mot havet i nordøst. Han er tappet for krefter, tappet for blod. Den endelige seier er ventet innen kort tid!


45. pliktdivisjons utbruddsforsøk